Tom Rognstad, æresmedlem i Follo jern og skrot

av Geir Hellum


I fjor høst ble jeg spurt av formann i Follo jern og skrot om jeg kunne lage en artikkel om vårt første og eneste æresmedlem, for Sidevogna. Etter masse om og men velger jeg å dele den med dere her. 

Tom er en av de gamle gutta, vært med fra starten. Klubben er en mannsalder, Tom er snart to. For ynglinger som ikke helt veit hva en mannsalder er kan jeg opplyse at den er 29 år, sånn omtrentlig, kommer an på hvem du spør. Lenger levde vi ikke før i tiden. Nå lever du fort i tre. Damer av den gamle skolen stopper tiden ved 29. Hjernen til mannfolk stopper muligens før. Mye annet er også tredoblet: økonomi, antall sykler, hastigheter og priser, bare for å nevne noe.

Jeg er hyra inn som journalist og skal bli kjent med denne Tommen og syklene hans.  Artikkelen var ment for julenummeret, noe Tom ønsket; skjegget er grånet og han ser for seg en tilværelse som julenisse, i tillegg til skrotnisselivet. Glimtet i øyet og godsligheten har alltid vært perfekt for klubben og helt sikkert som nissefar. Og han er blitt det første æresmedlemmet i Follo jern og skrot. Ikke uten grunn. Les videre!

Høsten har lagt seg over landskapet og jeg humper i bil på grusveier frem mot småbruket i nærheten av Askim. Helt tilfeldig spiller radioen The Ballad of Easy rider. Det hadde i grunnen passet bedre å komme putrende med rompa noen desimeter over bakken, viglende på tynt forhjul, med håret flagrende i vinden og solsteik på ryggskinnet.  Øde her ute på bygda. Jeg må stoppe og lese kart og se på veibeskrivelsen som jeg har fått tilsendt på mail, av formannen i klubben. Der er togovergangen! Jeg triller frem, går ut av bilen, åpner grinda og kjører gjennom, stopper igjen og lukker. Balladen ebber ut: Take me from this road, to some other town.  Nei, ikke tilbake til Oslo ennå, nynner jeg improviserende.

Tom står ute på tunet, med grå caps, flagrende hillbillyskjorte, rullingssneip i munnviken og med nisseskjegget sitt. Grå røyk føyer seg rundt ham. Syklene er lainet opp mot bredsiden av kåken.  Mannen har så mange veteranmotorsykler at de dekker hele den hvitmalte veggen! To medlemmer fra Follo jern og skrot er allerede ankommet, formann Rudi og nestformann Øyvind. Klubben er en underavdeling av NVMC og befinner seg geografisk mellom Oslo og Fredrikstad. Artig klubbnavn, forkortes FJ&S. Kaller den bare fjøs jeg. Medlemmene driver med veteranmotorsykler, men når man først har kunnskaper og interesse for gammalt jern og skrap går en ikke av veien for å samle på verktøy og bolter, veiarbeiderredskap, motorklippere, båtmotorer, tråbiler, ja, alt med sveiv eller pedaler, fra tiden før elektronikk og styringssystemer snek seg inn og gjorde de fleste av oss til en slags klienter av «hjelpemiddelsentralen». 


Treningssentrene så sitt snitt til å innbille oss at vi må trene kroppen og det har de jo rett i, for en som ikke trenger sveive eller slite får dårlig helse. Plast er heller ikke greia for disse gutta; materialet som formet den nye verden, og som sitter på alt som er. Nei, ting skal kunne glødes og bankes på! Men for all del, gutta er ikke kjipe, japse eller Harley er lov. Og maskiner av plast og silikon har de fleste av oss fått inn i heimen, bortsett fra Tom da.

Vi vises rundt i de forskjellige bygningene. Dette er ikke bare en boplass, men også et museum. - Du kunne åpnet for offentligheten og solgt billetter her, sier jeg. – Ja, og solgt kaffe og vafler ut av kjøkkenvinduet, sier en av de andre. Det humres. Hvis utenforstående, som ikke fatter interessen for gammalt jern leser dette ville de mene at vi er gale, det er vi også, men jeg vil tro at humøret vil smitte over og at noen og enhver synes hobbyen er verdt hver gjenge og skrue bare for latteren og fleipingas skyld. Leve lenge? Bli med i Follo jern og skrot! Gi livet en ny dimensjon! Dra til noen omdreininger, kjenn på momentet! Gamle motorsykler er ikke bare materialisme, det er overførbart til eksistensialisme. Særlig hos Tom. I tillegg til æresmedlemskapet i fjøs er han ivrig medlem i det lokale historielaget. Sånn ser han ut, og sånn ser småbruket ut. Han har dybde som en langslagsmotor.

Den første oppstilte sykkelen, Triumphen, er Toms stolthet, den har han hatt siden 70-tallet, kjøpt i 74, sier han, en seksfemtikubikker, gullmetallic i lakken og med masse klistremerker på vindskjermen; vekk med årsavgiften på gammalt jern og alt tullball, reklame for NVMC både i Norge og Sverige, et maltamerke og greier. – Har du vært på Malta med den?  På førsten av det heftige søttitallet var Tom en av kubikkgutta i Askim og sto på torvet og brumma og burna hver kveld. Det var to Triumpher i området; Toms og hans kompis’. Det blir nesten ikke tid til hilsing og presentasjon før jeg får halve livshistorien til Triumphen og gassegjengen. Motorsykkelmiljøet i Askim var stort den gang som nå, så rekruttering er intet problem.  Det tviler jeg overhodet ikke på, for etter å ha passert Glomma møtte jeg både Volvo Amazon og Ford Mustang, samt stinkende mopper med høyt styre.  Alle som hadde Triumph på 70-tallet gikk til Ola Nordmann, en lokal helt og mekkeguru, forteller Tom. Triumphen er både vedlikeholdt og reparert; det ville vært rart om han ikke måtte det på engelskmannen. De var ikke akkurat kjent for god kvalitet. Veiva er bytta av Aulie i Oslo. De klarte altså ikke alt der ute på bygda. Aulie måler og balanserer visstnok ennå!

Tom lirer av seg den ene røverhistorien etter den andre. Jeg blir henført til gamle tider og koser meg glugg i hjel, glemmer å notere i journalistblokka mi. Han husker alle gutta og syklene deres, både navn, merker og årsmodeller. Frosterud var hondaforhandler, forteller han, og japsene kom fort på markedet, som et skudd. Gutta ville ha heftige jern og kjøpte riskokere fremfor britiske og amerikanske produkter. Yenkursen var gunstig på den tiden og kvaliteten lå lysår over det andre kunne prestere. 


På «Tåkeøya» sto fabrikkarbeiderne på jordgulv og skrudde i tussmørket, hvis de ikke var i streik da, eller drakk te, mens japsene hadde fabrikker som ballsaler og kvalitetskontroll som diamantslipere. Riskokere er likevel ikke helt Toms greie.  Jeg virrer på hue og ser heller ingen i samlingen. Han forteller om småsykler og tiden da han var 16, at det gikk en HD 90 i Askim, en Tempo Panter 330, 1967 modell, men eieren avanserte til Jawa 90, en Honda CD 50 og en 100 kubikker fra Mysen. Gutta sto på torvet og rusa. E 18 gikk gjennom Askim den gang, så det var liv og røre. Gjengen hang på Esso’n. Tom brummer og forteller at han hadde Burgesspotter med gromlyd. Når det virkelig skulle bråkes skrudde han løs pottene fra bendene, lot det bli mellomrom. Så dro de stripa over Torget, bort til snackbaren og tilbake, som moderne rånere. Den dobbeltvirkende motoren har en gange og et drønn som ingen japsekoker følger på bass. Det var fullt av Amcars og jenter der. Biler som var høyere bak enn foran, med doble og firedoble forgassere og dekk som doruller. Grånende asfalt ble frisket opp med gummibelegg! Og lufta røyklagt. Hadde du sykkel ja da var det bare å ta med ekstra hjelm - og du fikk dame.  Zündapp-gjengen var beryktet. 74 modell K1 100 var rå! Sier Tom. Og så hadde du jugoslavene fra fabrikken.  Askim Gummivarefabrikk manglet arbeidere og importerte fra Jugoslavia.  De hadde flere tusen arbeidere ansatt og produserte sykkel- og bildekk og slagstøvler og masse annet. - De gutta der tjente masse penger og hadde lave utgifter, var ungkarer og villstyringer, så de kjøpte seg Kawa H1 og H2 og kjørte seg ihjæl og fabrikken gikk konk…. Neida, men Borregård overtok og etter hvert Gislaved. Bygda ble lurt og idag finner du et kjøpesenter på tomta og kanskje slagstøvler fra Malaysia og sykkeldekk på Biltema. Så fantes det Yamaha 650, en vannbuss, Gold Wing, Honda 500 og 750; det var tider det! Gutta fra fjøs sukker og stønner. Tom fortsetter, men jeg får ikke med meg alt.

I tillegg til Triumph Thunderbirden, som er selve ikonet i samlingen, har Tom flere Gilleter, franske greier. Uttales sjilett som barberbladet. Om den er like kvass vet jeg ikke, dessuten har den bare en t i slutten. Tom begynner å fortelle om 26 modellen, som han har tatt inn fra Sverige. Og så har han en 27 modell, delesykkel. Jeg har tømt Sverige for Gilleter, sier han, - det eneste som er igjen der borte er en motor. Tom sikler og maser på svenskeeieren om å få kjøpt motoren, men den er ikke til salgs. – Det har jeg hørt før, sier jeg, er det ikke bare et spørsmål om pris? Tom har hatt to andre Gilleter før. Han forteller om en klubb i Belgia. Gilleten er på 350 kubikk og har 3,5 hester, er totakt. Den er belgisk får jeg høre. Fabrikken hadde en produsent i Belgia som het Herstal. Gilleten til Tom er fra Belgia. Gillet Herstal heter den da, helt eksakt. Det finnes en slik sykkel til, i mjøsområdet. - Går vel ikke fortere enn en moped da? - Går glatt i 105, sier Tom. - Med glattbarberte kinn da? - Kan vel ikke klare det med skjegg som bremser fartsvinden? Vi snakker ikke om vanlige hester her, sier Tom. Gir: høy og lav. Jeg tenker på villhester fra Camargue og at hester ikke bare er hester. Det er pirellidekk på sykkelen. - Burde du ikke hatt Michelin? Han overhører. - Det skal ikke være vulstdekk på 26 modellen. Og så forklarer han omhyggelig hva vulst er, akkurat som jeg ikke visste det. - Dette er første modell uten vulst, sier han stolt. Sånn er det med veteranfolk; enten skal det være siste med eller første uten, må liksom ha noe å skryte av, går ikke an å ha en modell midt i. - 27’en er første modell med trommelbrems. - Hva var før trommel da? - Vi har skiver nå, sier jeg. - Før var det brems på dekket, nesten som en tråsykkel med klem på felgen. Lite lurt, veit den som sykler mye og spjærer felgene. Ikke lurt å slite på dekksiden heller. - Det var høyere kvalitet på dekkene før. Ja, det vet jeg som har en DBS med askimdekk; den har stått ute siden 60-tallet og dekkene er ikke morkne ennå. Og den som har prøvd seg med dynamo på dekksiden vet at moderne gummi ikke tåler det. Bruk og kast. Dekk er ferskvare sier forhandlerne, akkurat som vi snakker om loff. 


Tom drar meg inn i garasjen og viser frem vulst. Du verden, her henger det deler og dekk, rammer og ræl oppunder taket, kan ikke se plankene. Veggene er også overstrødd med deler, henger på jernspiker, sjutomms. - Og så har den pinnegass! - René Gillet produserte motorsykler fra 1898 til 1957. Fabrikken hadde sine egne motorer, bade to- og firetaktere – fra 49 til 1000 kubikk, sier han.

Jeg må veksler litt på temaet og beskriver den vakre veien over bondelandet, jernbaneovergangen og Roger Mc Guinns ballade. Tom lytter. Mannen har mange sunne interesser i livet, blant annet rock, og han forteller om en av favorittgruppene sine: Gong. Fransk selvfølgelig. Men britiske grupper da?  - Led Zeppelin, fortsetter han, og utbroderer om andre sære progrockgreier. Er de britiske, nei.  Hva er det med Frankrike som er så fantastisk da, vil jeg vite. Tom begynner å snakke om noe annet. Kom her og se på uthuset, sier han og peker på en jernstang med krøller. - Veit du hva dette er? - Eh.. nei, jeg kommer med diverse forslag. - Nei, ei påle til piggtråd, funnet ved Glomma, etter tyskerne, sier han. - Hva synes du om tyskere da? Se her, har jeg en Autobyk Excelsior med 98 cc villiersmotor, produsert i England, sier han. Den har gått som postsykkel i Askim. Tom jobber i Postverket og startet sin karriere som bud. Nå heter det bare Posten, sier han, fornyelse og forenkling. Kortere navn, mindre trykksverte. – Er portotakstene blitt lavere? – Eh.. nei.

Katten Sievert åler seg mellom syklene og retter synet mot meg når jeg drar opp kanonen min. Jeg treffer og får blink i øya hans. Motorsykkelen blir diffus, jeg har ikke dybdeskarphet nok. Så går Tom over til en virkelig nydelig rød sak, også den fra ost- og vinlandet i sør, en Terrot 1947 modell. Også den er hentet fra broderlandet vårt i øst. Svenskene skal ha ros for å ha tatt inn mye lekkert. De ble sikkert påvirket av bonapartene og opprettet linjer sørover. Solgt ny i Sverige, full dokumentasjon på alt, restaurert av Arnt på Kolbotn og et syn for øyet. 125 kubikk, ensylindret firetakter. Må bare justere ventilene litt, sier han. - Og så er det montert ekstra oljekran. - Glemmer du å åpne den går det til helsike. Han tenker å klistre på ei dymostripe på styret.

Toget dundrer forbi, skal til Skøyen i Oslo. Toms forfedre jobba på jernbanen og fikk tomt langs linja. En egen sjarm å være så nær. Før i tiden var det mer lukt og kadung kadung fra togene, da duva hele huset når vognsettet passerte. Skjønner bedre Toms tilnærming til jern nå. Han er nærmest vokst opp på skinnegangen. – Husker du den gang da vi la femører på sporet for å få dem flate? – Ja, jøss! - Rudi, se her, roper Tom. Rud er formann i Fjøs. - Se her, en gammel Follo rundt-plakat!  Gutta bærer den frem i dagslyset, kikker og mimrer om de første løpene til folloklubben. Tom var primus motor for Follo rundt. Det var tider det!

Etter fotoseansen og oppstillinga med fotografering og sjarm trekker vi inn i stua. Tom setter i gang kaffetrakteren.  LMK blir diskutert. Erfaringsmessig er det aldri lurt. Jeg leser noen blader imens. Tom forteller at han en gang eide en Jawa 90 og en Kawa 175, 7 F. Sistnevnte kjørte han Skogsløpet med for noen år siden, på Starheim. Fæle greier, den solgte jeg igjen, sier han. Kaffelukta smyger seg fra kjøkkenbenken og inn i stua. Behøver ikke be to ganger, kopper fylles opp. Jeg kikker rundt i rommet. Her finnes det ikke datamaskin eller flatskjermer. Kun radio og platespiller. Tom har visst datamaskin på jobben, men han er ikke den 
som svarer på mail. Tviler sterkt på at han er av den typen du finner på Face Book. Sender jeg sms, ringer han tilbake. Noen som kjenner seg igjen? Temaet flyttes over på musikk nok en gang og Tom setter i gang ei gongskive. Litt bråkete, passer egentlig ikke i den rolige atmosfæren her, men mannen er livskunstner vet du, går sine egne veier, hører på det han liker. Han forteller at han var i NVMC’s styre i seks år og endte opp som nestleder før han gikk over i valgkomiteen.  Jeg plasserer kaffekoppen på teakbordet og ser på fotografiene han har lagt frem. Oj! En Citroen Traction Avant! - Ja, det bildet er fra onkels bilkirkegård bak uthuset. Fremleggene kommer som taktslagene i Triumphen: bestefar hadde Monarped, ser han, den måtte alltid dyttes i gang. Og så fikk han ikke stoppa før den var tom for bensin, han humrer, vi andre gapskratter. Moppen fikk ny magnet til 2500,-, men veiva knakk til slutt. Sykkelen måtte trilles hjem fra Frosterud. Det ble for dyrt å reparere.

Til slutt får jeg svar på hvorfor Tom har så mange sære og rare sykler. - Jeg vil ha det ingen andre har, sier han. Jaget etter deler er det mest spennende og jo merkeligere sykkel, jo vanskeligere å finne deler, men morsomt! Han forteller at han har hatt en FN Sport, en DKW 350, som var på utstilling i Vikingskipet på Hamar. Hva er det denne mannen ikke har eller har hatt?  Jo, så var det en gresvigzündapp og en 72 modell Puch Maxi, sier han. - Puch Maxi finnes det få av i dag, sier jeg. Vet om en som har en i kjelleren, men han er ikke så villig til å snakke om salg. Tom tenker imidlertid å selge unna noen sykler, han vil pusse opp kjøkken og bad. Tom leser masse bøker, særlig tekniske, er fast låner på biblioteket.  Så gjelder det at ikke skrot- og julenissen vår gror fast og filosoferer for mye her på tunet da. Vi vil gjerne se ham på treff. Men den som har et sånt sted trenger egentlig ikke gjøre noe annet enn å gå rundt og kose seg og humre. - Tusen takk for en fantastisk og historisk formiddag, sier jeg. Så starter jeg opp riskokerbilen jeg bruker og kjører mot toggrinda.

Balladen om Tom Rognstad er slutt for denne gang, men kjenner jeg ham rett inviterer han tilbake slik at jeg kan skrive neste strofe. For han har sikkert ikke vist og fortalt meg alt. Det er mer på lur der i gården, særlig under overflaten. Er det rart denne mannen er utnevnt til æresmedlem i «fjøs». Jeg ruller ned bilruta og hilser «hade» med hele armen til mannen i røyken.

Geir Hellum, april 2012